Skatten min

Årets skatteoppgjør er på plass. Fem på gata ble intervjuet
: "Hva skal du bruke årets skattepenger til?" Undersøkelser viser at storparten av skattepenger brukes til reiser.
Slukøret sitter jeg med mitt skatteoppgjør som går i minus- en restskatt som er i overkant av min månedlige utbetaling i AAP,Arbeidsavklareringspenger, fra NAV.
I april skrev media "70 000 pensjonister rammet av skattefeil." NAV hadde gitt feil tall til skatteetaten og NAV innrømmet: "Disse gruppene kan ha fått for høyt skattefradrag i den foreløpige skatteberegningen"

Ja! Jeg er en av de 70.000 som ble forespeilet å få penger tilbake på skatten for senere å få brev fra Skatteetaten om at oppgjøret mitt kunne være feil.

Jeg må bare si at dette ble en ytterst dårlig dag! Hvordan skal jeg kunne få til og betale mer enn min månedlig utbetaling i restskatt? Krise... Og vi er mange- ifølge medieoppslagene fra april er vi 70 000 personer som har blitt rammet av NAVs feil.
Burde hver og en av oss ha forstått at vi fikk feil foreløpig skatteoppgjør? Jeg antar skatteetaten vil hevde det. Jeg vedgår at jeg stusset et øyeblikk sjøl men det er vanskelig for meg å forstå de ulike postene i selvangivelsen. Og- kan man forvente at jeg skal kunne forstå det når tydeligvis NAV ikke forstår sine egne tall?

I skatteoppgjøret får jeg rente på et oppgjør som jeg ikke har forutsetning for å forstå var feil. Om man ganger opp mine renteutgifter på kr 276,- med 70 000 kommer man opp i et høyt beløp. Dette regnestykket er selvsagt ikke rett siden vi har ulike rentebeløp.
Men hva med prinsippet om rettferdighet? Hvorfor skal vi- 70 000 ,om dette var et rett tall, dekke opp for NAV sin feil?
Jeg savner informasjon og opplysning utover hva noen tilfeldige i min omgangskrets kunne informere meg om.
Skattesystemet er samfunnets lim men i denne saken føler jeg meg urimelig behandlet. Og jeg- er bare en av svært mange!

Kundefokus i møte med langtidssyke

"Er det noe mer jeg kan hjelpe deg med mens du er her?" spurte min rehabiliteringskoordinator, ergoterapeut Nina.
"Hva tenker du selv??" spurte legen.
Kunnskap- Refleksjon- Bevisste valg...
Tankene surrer i hodet etter fire ukers opphold på Rehabiliteringssenter. Positive tanker fodi jeg har opplevd å bli bekreftet- å blitt sett og forstått og å få god hjelp.
Kan jeg ofte si det samme etter møter hos lege og hos NAV?
Iblant popper aha-opplevelser ned i mitt hode. Ikke at tankene er "nye" men likevel kjennes de sterkere : Vi mangler et fornuftig  kundefokus i helsevesenet.
For å ikke trå mennesker på ømme tær er jeg villig til å si at jevnt over utfører leger og ansatte hos NAV en så god jobb som de makter ut fra gjeldende forutsetninger i sitt yrkesliv.
Likevel kan jeg uten forbehold si at for meg -som kunde- er ikke dette godt nok.
Hvor ofte har noen spurt meg som langtidssyk :"Er det noe mer jeg kan hjelpe deg med mens du er her?"
For å kunne lykkes i å møte langtidssyke "der de er" må helsetjensten" tilpasses kunden.
Hvor mange av mine hjelpere tenker over at jeg er totalt utslitt før jeg dukker opp på deres kontor? Og enda mer utmattet etter jeg går ut av kontoret?
Å sitte på et overfylt venteværelse hos fastlegen- med støyende musikk i bakgrunnen og svært sjelden komme inn hos lege på det tidspunktet man er forespeilet er krevende for en ME syk. I tillegg har jeg måttet komme meg de kilometerene ned til kontoret siden jeg måtte selge bilen pga krevende økonomi på AAP (arbeidsavklareringspenger hos NAV)
I møte etter møte over mange år faller jeg ut av samtalen med behandler etter kort tid fordi miljøet har tappet meg for krefter- før jeg kommer så langt som inn på kontoret hos lege eller NAV. Jeg har kun en tanke i hodet: "få meg ut herfra!" Jeg merker at jeg blir taus, prater ekstremt lite (til meg og være) og jeg evner ikke å oppfatte saksbehandlers spørsmål i mange sammenhenger. Stadig havner jeg i en følelsesmessig kræsj i etterkant av møter- der jeg forsøker å lete i hukommelsen etter hva var det egentlig som ble sagt/ hva var det som ble bestemt?
Forskjellen jeg nå- etter to utskiftninger av fastlege- opplever er at når jeg omsider kommer inn på fastlegens kontor er jeg "reddet". Da møtes jeg med en kundevennlig holdning. I møter med NAV kan jeg desverre ikke si det samme, der starter heller den verste hjernetåka inne hos saksbehandler. Grunn? Slik jeg ser det nå- at møtet mellom meg som langtidssyk og saksbehandler mangler kundefokus.
I bånn for et mulig kundefokus ligger kunnskap. For å kunne kommunisere på et likeverdig grunnlag må samtalepartnere ha en åpen holdning og en felles forståelse. Jeg opplever at det er svært vanskelig å kunne legge fram mine behov siden saksbehandler hos NAV mangler sykdomsforståelse og kunnskap om min tilværelse som ME syk.
Er så vi med ME en spesiellt utsatt gruppe i møte med helsevesenet? Jeg velger å tro at det ikke er slik. I mitt yrkesliv som sykepleier hadde jeg møter med ulike pasientgrupper- som senil demente, mennesker med psykisk sykdom av ulike slag der fellestrekk ofte kan være nedsatt evne til konsentrasjon og  hukommelse.
I møte med alle mennesker som oppsøker helsevesenet bør kundefokus ha hovedprioritet fordi et menneske som søker hjelp for redusert helse, fysisk eller psykisk har et nedsatt energinivå og er mer sårbar enn når han er frisk.
Jeg kjenner et sterkt engasjement for å fremme ME sykes sak siden dette er min hverdag. Men siden jeg har erfaring i å være sykepleier som utøvde hjelperolle ser jeg saken fra fler vinkler.
Vi er mange langtissyke som har et sterkt ønske om å få en koordinator- et menneske som kjenner meg bedre enn en tilfeldig saksbehandler og som skaffer seg kunnskap om min sykdom, mine behov og spesielle ønsker. Her snakker vi kunden i sentrum. Hvor mye tid fastleger og NAV kunne spare på en omstilling til koordinatorsystem tør jeg knapt tenke på, men viktigere er hvor mye frustrasjon den langtidssyke kunne vært spart for. Jeg tør påstå at de ansatte også kunne få en mer tilfredsstillende jobbsituasjon.
Brukerundersøkelser hos langtiddsyke kan gi mange svar. Gruppen langtidssyke må kanskje organisere seg mer og melde fra om hva som er våre opplevelser og behov. Jeg ser, via sosiale medier at mange av oss har like erfaringer og også mye samme tanker om mulige bedre løsninger. Våre holdninger bør opp og fram- ikke som en felles klagesang men for å dele erfaringer som kan styrke NAV og leger samt andre innen helsetjenesten i å kunne møte oss på en mer effektiv måte.
Som langtiddsyk  ønsker jeg en Nina- koordinator som spør: "Er det noe mer jeg kan hjelpe deg med mens du er her?" Da ville min verden bli roligere og jeg kunne besvare oppfordringen fra legen "Hva tenker du selv?" på en bedre måte.

Sykt presset med ME

Jeg sitter på rommet på Rehabiliteringssenter og tenker: "Det er godt å få lov å være syk- når jeg faktisk er det"
Jeg er langtidssyk med Fibromyalgi og ME. Med kognitiv svikt på grunn av disse sykdommene.
På Rehab har jeg vært snart 2 uker og hva skjer?
Fagpersonalet her er fantastisk dyktige. Vi har leger, sykepleier, psykolog og ergoterapeut som brenner for utmattelsesproblematikk og ME. Vi forstår hverandres språk. Vi oppfordres til aktivitetstilpasning eller kall det energiøkonomisering. All erfaringer hos ME syke viser at gjennom å lære å lytte til kroppens signaler kan man unngå å gå helt i grøfta. Kroppens signaler hyler "kvil".

Vi får madrasser å ligge på, rolige avspenningsøvelser. Vi snakker i samtalegrupper om å komme til en aksept av sykdommen. Om å informere pårørende om at vi fungerer best dersom vi kan styre tempo fra dag til dag og at vi trenger masse ro og kvile.
Legen hevder ME er en autoimmun sykdom. At kroppene våre ikke er istand til å håndtere infeksjoner på en god måte. Det er grunnen til at jeg ble så syk da jeg hadde kyssesyke, mycoplasmapneumoni og twar som endte med virus på hjertet og total utmattelse.

All teori stemmer med min erfaring. All omsorg og forståelse gjør godt. Å bli vist tillit til at det jeg sier om sykdommen min ikke "sitter mellom øra"  og kan trenes vekk med et 3 dagers kurs kalt Lightning Process eller å  og hive seg med på Birkebeinerløp er fantastisk. 

Hva er ME? Hva skjer i denne gærne kroppen når jeg ikke kan snakke ord forståelig eller stokker bokstaver i orda jeg skriver? Kognitiv svikt kaller de det. Hva skjer når kroppen som tidligere løp i terrenget og gikk lange turer i fjellet plutselig ikke kan makte 20 minutters spasering uten å bli tom for energi slik at jeg stuper til sengs og sov 2.5 timer- som i dag?
Jeg blir bekymret når reklamen for LP kurs er det eneste noen kan tilby ME syke og det til den nette sum av 15000 kroner. Et kurs jeg sjøl har gått og som var fullstendig bortkastet. Hvorfor skal et menneske som ikke evner å holde konsentrasjonen i 1 times undervisning på Rehab presses enda et steg ned i grøfta?

Jeg liker å være ærlig- rett på sak. I mine møter med NAV opplever jeg at de "sparker en person som allerede ligger nede". Jeg blir ikke forstått, ikke trodd. Jeg blir pushet til aktivitet som gjør meg sykere. NAV mangler elementær psykologikunnskap i møte med meg som ME syk. Å presse meg til noe jeg vet jeg ikke har sjans om å klare gjør noe med meg som menneske. Jeg var en type som trivdes med høy aktivitet, som har trent mye og kjenner krioppens signaler godt.  Jeg hater å bli behandlet som en giddesløs unnasluntrer fra Norge AS.

Politikerne bruker unge uføre i et klamt politisk spill. Høyre skylder på nåværende regjering for at de presser folk for lite. Arbeiderpartiet har svart med at ting ville fungere mye dårligere med en annen regjering. Dette får meg til å se rødt! Ap har så sant ikke mye å skryte av. De kan holde seg for gode til å hersje med de som har falt ut av arbeidslivet. Som ufrivillig bruker av NAV de siste 6 årene har jeg ett dekkende ord for hva jeg har opplevd : "Skremmende!".

ME er en stigmatiserende diagnose som har preget livet mitt i 7 år. Årsaken til at jeg ikke har helse til å jobbe er faktisk at jeg er SYK. Dette virker å være umulig å forstå i møte med NAV av den enkle grunn at de mangler sykdomskunnskap. Jeg passer ikke inn i "bildet" av en syk person.
Jeg er utrolig trøtt av å måtte forsvare ME. Derfor er det fantastisk godt å være i et fagmiljø på Rehabiliteringssenter der mennesker har kunnskap og vilje til å lytte og forstå.
Jeg nyter denne tida selv om jeg sliter med å holde meg våken i undervisningstimer. Her er det nemlig lov å være et menneske med styrke og svakheter på tross av en alvorlig sykdom.

Jeg er innkalt til møte med NAV dagen etter jeg er ferdig på rehab.Selv om fastlegen instendig ba saksbehandler hos NAV om at jeg må få ro for å kunne bli friskere. Siden NAV ikke forstår noe av hva ME innebærer er "ro" i deres verden ca ett kvartal.

Det gnager meg i sjela å oppleve at det ikke er tillatt å være syk i verdens rikeste land. Jeg gremmes over at vårt menenskesyn er så snevert at det ikke er mulig å være svak. Ja! Vi lever i et fantastisk land med tjenester som skal hjelpe alle å overleve i utsatte situasjoner i livet. Men desverre er enkelte systemer så dårlig fungerende at de gjør syke mennesker mer syke. Det er på tide å spørre oss brukere hva vi trenger og hvordan vi oppfatter NAV. Jeg skulle like å bli tildelt 10 minutter i møte med en fullsatt sal NAV ansatte der jeg kunne få formidle hvor krenkende det oppleves å være syk uten å bli trodd. Å bli presset uten å makte forventningene.
Jeg skulle kunne tipse om en annen metode som kunne fungere bedre- ved hjelp av en kontaktperson som kunne følge den enkelte bruker og veilede underveis i prosessen tilbake i arbeidslivet eller mot en verdig behandling om helsa ikke er forenelig med arbeidslivets krav.
Det må letes etter positive virkemidler for å kunne unngå det syke presset mange opplever i dag.

Når helsa ikke stemmer med arbeidslivets krav

Det er 6 år siden jeg gikk den tunge veien til daværende fastlege og fikk sykmelding. Etter å ha kranglet i månedsvis med en kropp som ikke ville følge instruksene hodet ga den. Jeg hadde en jobb jeg trivdes i, verdens beste kollegaer og inntekta var brukbar. Fler måneders mangel på kontakt mellom hodets "ta deg sammen" stemme og kroppens "utmattelse" endte i en total kræsj der skuldra låste seg totalt. Skuldra tok på seg ansvar for å stoppe stemma som aldri holder fred- og å la kroppen ta overmakt.
Det er ikke bra å høre stemmer, har jeg lært. Men det var liksom bare min "vondt skal vondt fordrive-type" stemme som gneldret i mitt øre. Jeg hadde jo fått til det meste før- så "ta deg sammen-holdningen" var godt innarbeidet. Eller rettere sagt- den holdningen var feilkodet i mitt system. Jeg var ikke lydhør for andre små og store varslere som hadde småsnakket til meg over lengre tid.

6 år er lang tid- i mitt liv.
6 år et et blaff i NAVs system der jeg bare er et tall i en statistikk.
I morgen skal jeg ha møte med saksbehandler og lege- for å definere hvor i NAV systemet jeg hører hjemme.
Det irriterer meg grenseløst at jeg er så veik i møte med dette systemet at det er minst like stressende som å gå opp til en avsluttende eksamen under en utdanning.
Irriterer...og ettersom åra går- kanskje like mye forundrer! Hvorfor er det slik? Hva er det med meg som ikke takler disse møtene med NAV? Eller- hva er det med NAV som system som gjør at jeg føler meg som en tjuvaktig 5 åring i møte med dem?

For å forberede møtet leste jeg gjennom gamle papirer. FUNKSJONSVURDERING fra Fron Rehab fra 2008. Siden det er fler år siden jeg leste den var det en ubehagelig "aha-opplevelse" å innse at det 5 tettskrevne sider kalt "funksjonsvurdering" den gang sa- stemmer veldig godt med 2012. Konklusjon: "Fagteamet vurderer at funksjonsevnen er betydelig redusert og ikke krefter til jobb. Har nok med å håndtere hverdagen. Fagteamet legger til grunn at hun har en sammensatt helsetilstand med betydelige fysiske og mentale begrensninger i forhold til utholdenhet. Hun har en stor sårbarhet for stress og opplever fort en tilstand med smerter og mangel på konsentrasjon. Fagteamet vektlegger at hun har behov for tid til å fokusere på livsstilsendring i form av å godta helsetilstanden sin og de konsekvensene denne gir for henne. Å sette grenser for egen aktivitet, for gradvis å kunne bygge seg opp igjen, blir vesentlig for henne."

I starten av funksjonsvurderingen skriver de :" Hun føler sterkt press fra NAV om at hun må ut igjen i jobb".
Jeg liker beskrivelser av personligheten der de beskriver meg som "entusiastisk, allsidig og kreativ." Når den sosiale situasjonen ved rehabiliteringsoppholdet beskrives er det imidlertid ikke så festlig å lese pga miljøet der gjorde meg nesten gal pga det var så lytt i bygningen. Alle lyder, også samtale mellom mange mennesker oppleves som intens støy og dermed var alle Rehab. opphold -eller: arbeidslivslignende situasjoner vanskelig.

"Funksjonsnivået på gode dager viste seg å holde maksimalt 2 timer av programmet her" skriver fagteamet. De beskriver også varierende form, fra dag til dag og fra time til time.

Vi skriver nå 2012. Og jeg føler jeg står med bena i samme trange "NAV-sko". Samme krav til arbeid, samme krav til aktivitet og behandling.
De som kjenner meg godt ville nok bli forundret om jeg kastet meg uti arbeidsoppgaver og holdt i 2 timer.
På enkelte felt er jeg noe bedre- bla tåler jeg bedre lyd. Og dette er et kjempepluss fordi det gjør at jeg kan være sosial på en mer normal måte. ME-symptomene kommer likevel akutt tilbake i full styrke, senest ved jul/ nyttår. Fordelen nå er at jeg kjenner symptomene, slik som da svimmelhetsannfall satte meg helt ut av spill da vi var på Kreta. Da kunne jeg bare forlate restauranten vi var på med det samme- og roe ned.
Innimellom forstår jeg at selv de nærmeste ikke fatter at jeg plutselig må avslutte det jeg holder på med- fordi jeg må legge meg og få det helt rolig for å unngå å bli dårlig over tid.
Jeg skjønner det!
Men hvilken arbeidsgiver kan ansette en som ikke makter samme type anstrengelse- fysisk eller mentalt over maks 2 timer? Og innfor de 2 timene må det være variasjon skal jeg ha sjans.

Om jeg bare hadde kunnet forstå NAVs intensjon ved å la meg gå- år etter år- og vente. Når saksbehandler sier "da kan vi ikke utbetale arbeidsavklareringspenger lengre..." eller "Reglene er slik at alle skal ut i arbeidsutprøving og du har ikke vært det"... "er det ikke defensivt å gi opp?" Slike uttalelser er NAVs forsøk på å få meg til å fatte at jeg må ut i jobb. Et press som jeg ikke tror systemet NAV aner konsekvensene av. Når saksbehandler sier at "vi skal samarbeide til ditt beste" så er det bare tomme ord siden jeg forstår så alt for godt at det er kun ett mål for NAV: at jeg ikke skal bli en prosent i negativ retning i deres statistikker.

Jeg har gjort iherdige forsøk på å forstå NAVs intensjon overfor meg- som et menneske med sammensatt helsetilstand. Den nevnte Funksjonsvurderingen fra Fron Rehab var det første NAV lyttet til etter jeg tidligere hadde vært både på Skogli og Revmatismesykehuset. Ene og alene fordi NAV hadde samarbeid med Fron. Man må bruke NAVs leger og psykologer. Ifølge kritisike medieoppslag kan NAVs leger ha alle typer spesialiseringer i motsetning til å være eksperter på enkeltdiagnoser, som feks på Revmatismesykehuset.

Hva mer trenger NAV å vite- enn at 6 år med en helsesituasjon som fortsatt ikke er forenelig med arbeidslivet neppe vil vise noen mirakler i løpet av "kort tid"?
Er det ikke et mål at man skal komme fram til en "realitetsorientering" og at det er bedre å akseptere sin situasjon enn å tro på eventyr.
Det passer min personlighet ufattelig dårlig å bli behandlet som jeg er en rampete 5 åring når jeg sjøl vet jeg ikke har gjort feil. Og- desverre passer det rettferdighetssansen min minst like dårlig at legen sier "Vi vet jo at dette ikke kan fungere- men det er best å bare gjøre som NAV foreslår". Ja akkurat det har jeg forstått for lengst, det er bare å jatte med uansett hvor meningsløst neste utspill er.

Det gjenstår å se hvem som består og ikke består eksamen i morgen... Høyst sannsynlig ender vi opp med "stryk" men mulighet for gjentatte nye eksamner, både saksbehandleren, legen og jeg* Det er umulig å kunne komme fram til en felles forståelse når vi ikke har kunnskap eller evne til å forstå den andres virkelighet... Hadde det vært bare meg som reagerer slik etter gjentatte møter med NAV måtte jeg gått i meg sjøl og vurdert om det er min stemme i hodet som er overdreven. Men jeg kjenner masse folk som har samme erfaringer i møte med NAV og dermed må det være noe i systemet som ikke fungerer optimalt. Eller kan det være arbeidslivets krav som er for lite fleksible- er det kanskje arbeidslivet som må tilpasses helsasituasjonen...

50 av 1000 er falskt plaget- hva enn det måtte bety

Ikke alle er så syke som de later som. Illustrasjonsfoto Foto: Johannessen, Sara

– Én av 20 har falske plager

Velferdsstaten taper milliarder på å behandle og gi trygdeytelser til pasienter som ikke har reelle plager, sier lege og ryggspesialist Håkon Lie i Oslo.

Publisert 19.02.2012 kl 19:56 Oppdatert 19.02.2012 kl 19:56

---

Lie som har jobbet med fysikalsk behandling og nevrologi siden 1980-tallet. har flere ganger avdekket at pasienter som blir henvist til ham, ikke har reelle plager, skriver Aftenposten.

– Flere av disse pasientene er uføretrygdet og har gått til behandling i årevis uten at det er blitt oppdaget av plagene ikke er reelle. Dette tyder på at det er for lett å bli uføretrygdet, sier Håkon Lie.

Han anslår at rundt 5 prosent av hans pasienter ikke har reelle lidelser..

– Det er for mange. Disse menneskene burde vært i jobb. Dette koster samfunnet en formue og forlenger køene for dem som faktisk trenger behandling, sier han.

Lie tror det er flere grunner til at folk påberoper seg smerter de ikke har.

– Ofte er det psykiske grunner, mistrivsel på jobb eller problemer hjemme. I tillegg er det noen få som utnytter systemet, men disse tror jeg er i mindretall, sier legen. (©NTB) 

 ER dette noen spennende nyhet??

Iblant er media fordummende istedet for at media er med og sprer kunnskap til folket. 

Er det så forunderlig at 5 av 100 ikke har noen klar diagnose?
 Eller kan det finnes en annen årsak? 

Psykiske grunner, mistrivsel på jobb eller problem hjemme, antyder legen. 

Men jeg kan forestille meg at det også kan finnes en annen årsak.

Sjøl har jeg desverre  vært utenfor arbeidslivet i drøyt 6 år. Denne tiden innen NAV systemet har gitt meg mange dyrekjøpte erfaringer. Jeg har fått innsikt i hvordan man blir behandlet som langtidssyk i vårt rike land. Om ett ord skal beskrive de erfaringene jeg sitter med så er ordet "sjokkerende".

Jeg skulle ønske at jeg kunne sluppet å få se baksiden av omsorgsmedaljen. Skulle likt å unngå å leve på sparebluss og bli mistrodd i møter med NAV.

Gruppen på 5 av 100 kan godt være mennesker som er plukket i fillebiter i møte med leger og NAV. , De har kanskje måttet selge hus og bil for å klare å leve mens de står i ei kø de ikke aner lengden på. I likhet med de fleste andre  langtidssyke har antagelig livet deres blitt snudd på hodet.

Kanskje spørsmålet her burde vært et annet: Hva koster det samfunnet å behandle reellt syke mennseker som om  at deres plager ikke eksisterer? 

Om lover og regler NAVs saksbehandlere jobber ut fra hadde vært mer fleksible er jeg overbevist om at endel uføre kunne deltatt i arbeidslivet i en redusert stillingsbrøk. Endel langtidssyke ønsker å jobbe men arbeidslivet er ikke tilpasset mennesker som ikke kan yte fullt eller ihvertfall minst halvt.

Når noen hevder at det er for lett å bli uføretrygdet sitter jeg med tusen bilder i hodet. For lett? På hvilke grunnlag kan noen hevde at det er for enkelt å bli uføretrygdet? Mitt vedtak hos NAV varer til juli 2013. Det vil da ha gått 7 1/2 år fra jeg måtte slutte som sykepleier, Jeg skal ikke dra historien om alle økonomiske konsekvensene dette har hatt for mitt liv. Men kom ikke til meg og nevn at det er enkelt å bli ufør i Norge. Den som hevder det aner ikke hva han snakker om. Dette systemet må nemlig oppleves fra innsiden før man kan tro hvilke rigide regler som gjelder. 

Den som frivillig stiller seg i køen hos NAV- han er ikke falskt plaget. Han er derimot ille plaget! Så til de grader lite smart at vedkommende kan umulig fungere i noe form for arbeidsliv. 

Det enkle er ofte det beste

http://www.dagbladet.no/2012/02/17/magasinet/god_torsdag/vendepunktet/simple_living/sparing/20277344


Det suser en sterk motvind mot det materialistiske norske samfunnet.
Nylig hadde jeg  en times venting i Oslo uten noen plan annet enn å vente på toget mot Dombås. Imens ruslet jeg innom Narvesen. Hyllemeter på hyllemeter med aviser og blader- noe for enhver interesse. Glosset papir og vakre mennesker på framsidene. Eller drømmehus, hagen for alle, den perfekte treningsform og det unike reisemål. Alt signaliserer at lykke kan kjøpes.
I et tykt, flott magasin leste jeg nylig om "simple living". Filosof Arne Næss levde denne tilværelsen til fulle.

Men- hvem kjøper et magasin til 90 kroner for å lære å leve enkelt?
I mitt hode er et enkelt liv å leve nøkternt. Jeg trenger ingen oppskrift fra et magasin for å forstå- barndomsopplevelsene, naturen, litteraturen, musikken, dyra og mennesker jeg har møtt er langt bedre veiledere i å vise at det enkle er ofte det beste.

Det enkle liv føles naturlig. Likevel skulle jeg virkelig ønske at jeg kunne tatt et slik valg som i reportasjen jeg kastet meg over på toget. Reportasjen i Dagbladet om lærer Siri som brøt ut av egosamfunnet for et år. Valgte å ikke handle annet enn helt nødvendig. Sparte masse penger som hun delte med noen som trengte det mer enn henne. For en fantastisk tanke dersom alle for et år valgte å leve slik...

"Simple living"....
Begrepet smaker som "sure padder" i gotteriposen. De smågodtbitene du spiser når du henger som en mjølsekk i sofaen og ser gullrekka på fredagskvelden. De bitene ingen egentlig har lyst på fordi de har spist seg så stappmette at kvalmen bølger i kroppen.


Simple living er ikke å leve enkelt. Simple living er for mennesker som kan sette av en gitt periode i livet til et personlig prosjekt med å la være å handle. Eller som Arne Næss som levde superenkelt i hytta si men hadde et annet liv i byen. Men hurra for de som lever ut drømmen om å komme tilbake til barndommens frie tilværelse på denne måten!

"Nå lever jeg mer og mer som foreldre og besteforeldre" sier Siri.  Da kan begrepet simple living erstattes med et enklere liv for mange. Et liv som besto i å handle ting man trengte men unne seg litt ekstra   i helger og høytider. Jeg kan ikke huske at bestemor kommenterte hvordan slekt og naboer hadde det hjemme materiellt sett. Men husker enkeltepisoder der hun var trist over at de hadde så dårlig økonomi at hele tilværelsen bar preg av det. Folk på landsbygda valgte ikke det enkle livet- de hadde ikke noe alternativ. For noen kunne det se ut som de levde et simpelt liv- ikke  "simple living".

Jeg kjenner jeg høres ut som 50+ når jeg sier jeg ikke liker samfunnsutviklinga. Utviklinga som skiller de søkkrike fra de som aldri kan velge å leve "Simple living" fordi de har mer enn nok med å kjøpe det helt nødvendige. Midt mellom er den store gruppa "duracell-kaniner"...som spinner rundt så lenge batteriet holder.
Siri`s historie forteller at mange ønsker å tone ned materialismen. Her går hun foran som et flott eksempel.
Det enkle livet er oftest det beste....

Er du på nett?

"Er du på nett?"

Et alminnelig spørsmål man stilte for få år siden. 

"Er du på Facebook?" 

Er et mer aktuellt spørsmål i min omgangskrets. Og svarene varierer...men et fellestrekk for de som innrømmer at de er på Facebook er at de "bare er innom en sjelden gang". 

Å henge på Facebook oppleves fortsatt for mange som å innrømme at man har ikke et normalt sosialt liv. Det er noe skambelagt ved å kommunisere på nett. 

Et generasjonsskille viser seg i at der min far satt oppslukt bak sin avis og mor like oppslukt av sine håndarbeider sitter nå den yngre garde med en pc på fanget. Men hva er forskjellen- egentlig? Var min far mer mentalt tilgjengelig for meg som barn der han satt bak avisen enn foreldre nå er med pcen? 

Jeg tror neppe det. 

Fortsatt er jeg ufaglært i medieverdenen. Etterhvert føler jeg et stort behov for å lære mer. Jeg vil gjerne kunne forstå mer av mulighetene jeg har innen sosiale medier. 

På Facebook kan man opprette ulike grupper. Man kan melde seg inn i grupper og iblant blir man innmeldt av andre- og det man kan gjøre er å delta, stå som passivt medlem (kanskje fordi man ikke engang har registrert at man er medlem)- eller man må melde seg ut av gruppa. 

Ei gruppe på Facebook het "Doktor God". Et spennende prosjekt der medlemsmassen økte til mange hundre på rekordtid selv om medlemsmassen kunne forventes å ikke være så høg, siden de omdiskuterte sykdommene Fibromyalgi og ME var hovedtema. Gruppa hadde mange passive medlemmer og noen kunnskapsrike ressurspersoner som la masse energi og sjel i å tilføre gruppmedlemmene positivitet og støtte. 

Doktor God ble besøkt morgen og kveld og der imellom. Jeg lærte utrolig mye ved å være medlem der. Jeg kunne lete meg fram til dokumenter med informasjon om diagnosekriterier, de siste mediesakene angående sykdommene, linker til massevis interessante blogger som omhandler ....puh...kjenner jeg blir småstresset av å tenke over alt Doktor God inneholdt. Men jeg innså raskt at endel av menneskene i gruppa var interessante personer som jeg kunne dele tanker og veksle kunnskap med. "Den vet best hvor skoen trykker som  har den på"- å komme inn i et fellesskap der mennesker forsto tilværelsen som langtidssyk var som å gå på folkehøyskole... eller som barnebarnet sier "sammen, alle sammen".

Gruppeledere innen Doktor God opplevde baksiden ved store menneskemasser som ikke kjenner hverandre. Negative kommentarer, ufine mailer... Og hvordan og hvem skal takle "sure oppstøt" eller konflikter i en nettgruppe? Ganske vrient når gruppen består av 900 personer der mange har edle hensikter og føler de er "med i et unikt fellesskap" mens enkeltpersoner kanskje opplever ei slik gruppe som en stor trussel og forsøker å skape splid og henge ut mennesker som har gått ut med sterke personlige historier på gruppa? 

Facebookgruppa slo raskere sprekker enn en venninnegjeng. I løpet av kort tid var hele gruppa nedlagt! Borte vekk... "Nå forstår jeg hvordan det føles for et barn når foreldrene blir skilt, man blir på en måte forlatt" Like raskt som man kom inn i gjengen ble man utestengt fra gjengen. 

Like kjapt som man gikk ut av Doktor God ble jeg innmeldt i nye grupper...og da kjente jeg at jeg mistet helt oversikt og mistet også endel av interessen. Nå ble det viktigere for meg å melde meg UT av grupper enn å melde meg inn....

Tilbake sitter jeg med en varm følelse for hva "Doktor God" representerte samtidig som jeg tenker: 

- HVA kan man egentlig dele på nett?

-Hvor privat kan man tillate seg å være?

-Hvor mye energi og sjel skal man tillate seg og legge i en nettgruppe?

-De kjipe vennene som fins på nett...de som bare er ute etter å ødelegge- hvor mye makt skal man tillate dem å få? Skal sure oppstøt på nett kunne påføre så mye skade at man legger ned superpositive grupper som feks Doktor God?

-Hvor stor kan ei slik gruppe være for å ha mulighet til å vare over tid? 

Doktor God-gruppa ble et heftig og begeistret møte med endel av medieverden som var nytt for meg. Og like stille som da folkehøyskoleåret var slutt ble det da gruppa plutselig ble nedlagt. Og- håpet er å beholde enkelte av ressurspersonene som Facebookvenner liksom noen få venner fra folkehøyskolen følger med videre i livet. 

Spørsmålet er ikke lengre "Er du på nett?" men mer "Hvordan kan sosiale medier brukes på en positiv måte?" Der vil spørsmål og svar endres over tid- imens skriver jeg ikke mer personlig på nett til mennesker jeg ikke kjenner enn at jeg kunne skrevet det som leserinnlegg i en avis men med et litt mer "ubehøvlet språk".  Det er min private regel. 

Hjertet gråter litt over at Doktor God forsvant akkurat som når en klok lærer flyttet på barneskolen og verden falt i grus et øyeblikk. Oftest kom en ny lærer med andre og spennende tanker og ideer... akkurat slik medieverden også fungerer, heldigvis :)