Er du på nett?

"Er du på nett?"

Et alminnelig spørsmål man stilte for få år siden. 

"Er du på Facebook?" 

Er et mer aktuellt spørsmål i min omgangskrets. Og svarene varierer...men et fellestrekk for de som innrømmer at de er på Facebook er at de "bare er innom en sjelden gang". 

Å henge på Facebook oppleves fortsatt for mange som å innrømme at man har ikke et normalt sosialt liv. Det er noe skambelagt ved å kommunisere på nett. 

Et generasjonsskille viser seg i at der min far satt oppslukt bak sin avis og mor like oppslukt av sine håndarbeider sitter nå den yngre garde med en pc på fanget. Men hva er forskjellen- egentlig? Var min far mer mentalt tilgjengelig for meg som barn der han satt bak avisen enn foreldre nå er med pcen? 

Jeg tror neppe det. 

Fortsatt er jeg ufaglært i medieverdenen. Etterhvert føler jeg et stort behov for å lære mer. Jeg vil gjerne kunne forstå mer av mulighetene jeg har innen sosiale medier. 

På Facebook kan man opprette ulike grupper. Man kan melde seg inn i grupper og iblant blir man innmeldt av andre- og det man kan gjøre er å delta, stå som passivt medlem (kanskje fordi man ikke engang har registrert at man er medlem)- eller man må melde seg ut av gruppa. 

Ei gruppe på Facebook het "Doktor God". Et spennende prosjekt der medlemsmassen økte til mange hundre på rekordtid selv om medlemsmassen kunne forventes å ikke være så høg, siden de omdiskuterte sykdommene Fibromyalgi og ME var hovedtema. Gruppa hadde mange passive medlemmer og noen kunnskapsrike ressurspersoner som la masse energi og sjel i å tilføre gruppmedlemmene positivitet og støtte. 

Doktor God ble besøkt morgen og kveld og der imellom. Jeg lærte utrolig mye ved å være medlem der. Jeg kunne lete meg fram til dokumenter med informasjon om diagnosekriterier, de siste mediesakene angående sykdommene, linker til massevis interessante blogger som omhandler ....puh...kjenner jeg blir småstresset av å tenke over alt Doktor God inneholdt. Men jeg innså raskt at endel av menneskene i gruppa var interessante personer som jeg kunne dele tanker og veksle kunnskap med. "Den vet best hvor skoen trykker som  har den på"- å komme inn i et fellesskap der mennesker forsto tilværelsen som langtidssyk var som å gå på folkehøyskole... eller som barnebarnet sier "sammen, alle sammen".

Gruppeledere innen Doktor God opplevde baksiden ved store menneskemasser som ikke kjenner hverandre. Negative kommentarer, ufine mailer... Og hvordan og hvem skal takle "sure oppstøt" eller konflikter i en nettgruppe? Ganske vrient når gruppen består av 900 personer der mange har edle hensikter og føler de er "med i et unikt fellesskap" mens enkeltpersoner kanskje opplever ei slik gruppe som en stor trussel og forsøker å skape splid og henge ut mennesker som har gått ut med sterke personlige historier på gruppa? 

Facebookgruppa slo raskere sprekker enn en venninnegjeng. I løpet av kort tid var hele gruppa nedlagt! Borte vekk... "Nå forstår jeg hvordan det føles for et barn når foreldrene blir skilt, man blir på en måte forlatt" Like raskt som man kom inn i gjengen ble man utestengt fra gjengen. 

Like kjapt som man gikk ut av Doktor God ble jeg innmeldt i nye grupper...og da kjente jeg at jeg mistet helt oversikt og mistet også endel av interessen. Nå ble det viktigere for meg å melde meg UT av grupper enn å melde meg inn....

Tilbake sitter jeg med en varm følelse for hva "Doktor God" representerte samtidig som jeg tenker: 

- HVA kan man egentlig dele på nett?

-Hvor privat kan man tillate seg å være?

-Hvor mye energi og sjel skal man tillate seg og legge i en nettgruppe?

-De kjipe vennene som fins på nett...de som bare er ute etter å ødelegge- hvor mye makt skal man tillate dem å få? Skal sure oppstøt på nett kunne påføre så mye skade at man legger ned superpositive grupper som feks Doktor God?

-Hvor stor kan ei slik gruppe være for å ha mulighet til å vare over tid? 

Doktor God-gruppa ble et heftig og begeistret møte med endel av medieverden som var nytt for meg. Og like stille som da folkehøyskoleåret var slutt ble det da gruppa plutselig ble nedlagt. Og- håpet er å beholde enkelte av ressurspersonene som Facebookvenner liksom noen få venner fra folkehøyskolen følger med videre i livet. 

Spørsmålet er ikke lengre "Er du på nett?" men mer "Hvordan kan sosiale medier brukes på en positiv måte?" Der vil spørsmål og svar endres over tid- imens skriver jeg ikke mer personlig på nett til mennesker jeg ikke kjenner enn at jeg kunne skrevet det som leserinnlegg i en avis men med et litt mer "ubehøvlet språk".  Det er min private regel. 

Hjertet gråter litt over at Doktor God forsvant akkurat som når en klok lærer flyttet på barneskolen og verden falt i grus et øyeblikk. Oftest kom en ny lærer med andre og spennende tanker og ideer... akkurat slik medieverden også fungerer, heldigvis :)